Når en du står nærmest dør

Jeg følte det på meg den fredagen. Jeg følte meg tom, ikke til stede. De kom inn, satte seg ned og sa den ene setningen. De ordene jeg hadde forventet, men bedt til Gud, som jeg egentlig ikke tror på, om at jeg aldri noen gang skulle høre. Det var som om alle nervene slo seg på i full kraft på vei opp mot hjertet, hvor det avsluttet som et elektrosjokk i hjerterota. Det var som en bit av sjelen min ble revet ut uten forvarsel. Det en gang varme stuerommet ble fort fylt med kulde. En kulde som gikk gjennom hver minste del av kroppen min. Jeg forsvant fra virkeligheten. Den ble som stein. Jeg klarte ikke bevege meg, jeg gråt ikke, jeg tenkte ikke, jeg handlet ikke. Jeg ble satt på pause. Hva skulle jeg tenke? Hva skulle jeg gjøre? Han ble borte fortere enn du kan si "pang".


Jeg har alltid vært en person som føler alt VELDIG mye. Da jeg var 15 forsvant det med pappa, som også forsvant fra livet mitt. Det føltes ut som om følelsene mine ble satt på vent, og de ble bare mer og mer fjerne ettersom årene gikk. Jeg fikk ikke tak i de. De var utenfor min rekkevidde og jeg trodde jeg aldri skulle føle noe igjen. Jeg har kunne bli glad, være lei meg og gråte, bli sint og frustrert, men det var som om all den gleden og smerten aldri var meg som følte. Det var ikke meg. Og DEN følelsen var forferdelig. Jeg husker den gangen jeg mistet kontaktet med den beste venninnen min på den tiden, og jeg prøvde å kjenne etter smerten, kjenne etter frustrasjonen og sårbarheten. Men den var aldri der. Jeg visste jeg var lei meg, for jeg gråt jo, men jeg kjente det ikke inni meg. JEG gråt ikke. JEG var ikke lei meg. Det var bare kroppen min som responderte. Jeg følte meg tom for energi og den lille lykken jeg endelig hadde klart å finne det siste året var vasket bort som tegninger i sanden. Du kan se restene av de, men de forsvinner bare mer og mer...

 

Men nå...Det var som når du sovner. Sakte, så alt på en gang. Tårene rant som en vridd, mørk sky og lungene ville ikke fylles med luften jeg gispet etter. Jeg fikk ikke puste. Jeg mistet kontrollen over kroppen min. Det føltes ut som om alle sårene jeg hadde satt hardbarka plastre med full beskyttelse på, ble revet av som om plasten aldri ble tatt av. Det var så vondt.. Samtidig ble jeg overveldet over at jeg faktisk kunne kjenne smerte, kjenne frustrasjonen, sårbarheten og sinnet. Det var vondt, men godt.

 

- A.N♥

Santorini/Mykonos

Santorini og Mykonos er en av de vakreste stedene jeg noensinne har vært. Det er som om de har satt opp greenscreen som illustrererer en helt uvirkelig utsikt. Man kan se til det uendelige. Og bildene jeg tok med mobilen min, var som om jeg hadde tatt de med et speilreflekskamera. Lyset og fargene er helt sinnsykt klare!







- A.N ♥

Mitt andre "første" innlegg

Hei! 

Jeg har tidligere hatt en reiseblogg som jeg slettet for 3 år siden, fordi jeg ikke hadde noe særlig inspirasjon. Men nå er jeg klar for å starte på nytt. Både med bloggen og med deler av livet mitt. Denne siden blir som en dagbok med innlegg om mine tanker om livet og hverdagen.

 





- A.N ♥

Les mer i arkivet » Desember 2014


Jeg heter Anna, er 20 år og kommer fra Asker. Her skriver jeg om alt fra mine innerste tanker om livet, til hva slags klær jeg har hatt på meg. Dette er meg. Upyntet.

For kontakt:
annasofienylund@hotmail.com













gratisdesign av Tonjemt



hits