Jorda går ikke under - vi gjør.

Har du noen gang ligget stille og bare tenkt? Ikke bare for noen sekunder eller minutter; men timer? Det gjør jeg. Hver eneste dag, og det gjør meg utslitt. For det får meg til å ikke bare tenke på det positive, men det negative. Jeg føler det er så mye negativitet som veier over det positive, og det gjør meg GAL. Det gjør at jeg ser alt det onde i verden som kanskje ikke de positive og optimistiske ser. Verden er ond. Den er korrupt.

Jeg ser på verden som mitt personlige helvete. Er jeg i helvete? Alt jeg virkelig hater står i fokus i denne verden, og det er det som har all makt. Kjærlighet, brorskap og ærlighet er den underdanige, og den kommer nok til å forbli slik. Jeg føler jeg har fått noen små ting i livet som er så positivt for meg at det er det eneste som holder meg i live. Om jeg ikke hadde hatt min beste venninne, kjæresten min eller broren min, så tror jeg at jeg hadde vært borte til denne tiden. Jeg hadde nok ikke klart å ta livet mitt, men jeg hadde blitt dypt, dypt deprimert. Jeg hadde dødd innvendig. Og jeg føler meg heldig som er en av de som har slike personer i livet mitt, for det er mange som lider alene.

Jeg kan ikke fatte at verdenen har blitt som den har blitt. Jeg kan forstå det, men jeg kan ikke begripe at man har latt det bli sånn. Vi har vært så heldige å få komme til denne verdenen for å oppleve livet, men så blir det til at makt, som er lagt i feil hender, blir ødeleggende for andres liv. De forskjellige landene, verdensdelene og personene med for mye makt dreper hverandre! De bryter hverandre ned istedenfor å bygge hverandre opp! HVA ER GALT MED VERDEN?! Ser dere ikke at det ikke bare ødelegger andre, men også dere selv? Konsekvenstankegangen er ikke en gang aktivert! Norge blant annet, kunne hatt godt av å gå på tryne. Miste mye av oljen vi er blitt så rike av. For vi nordmenn er ikke perfekte, vi er blant de verste. Vi sitter i de svære husene våre, og ute står den nye porsche cayennen sammen med den 72 fots lange seilbåten. Og denne livsstilen har gjort egoet vårt speilblankt. Man kan se det skinne på flere kilometes avstand. Det gjør meg kvalm.

Jeg skjønner at folk vil ruse seg så mye som de gjør i dag, for verden har ikke alltid vært som den er. Det fantes ikke så mye dop som det gjør nå, nettopp fordi man ikke trengte det like mye som man gjør idag. Jeg har villet gjøre det selv. Bare for å sjekke hvordan det er. For å slippe unna ''virkeligheten'' for bare noen øyeblikk, men jeg gjør det ikke, for jeg er redd hva det vil føre til. De vil bryte deg ned. For du er blitt ''gal'' og de må gjøre deg ''normal" igjen. Kanskje det er litt som illuminati vil ha frem? Det var nettopp dette en jeg kjente trodde på i de siste dagene sine i live. Kanskje dopen gjorde at han så den ''virkelige'' virkeligheten? Kanskje det er derfor man tar en overdose? Fordi man har sett den virkelige verden og man ikke vil tilbake igjen? Jeg vet ikke.. Jeg tør ikke.. Denne verdenen er den tryggeste, men allikevel den farligste.

 

Fortsatt er det så mange som ruser seg, fordi man har et så stort behov for å komme seg unna det som skjer rundt oss at det nesten er blitt en trend. Til og med unge mennesker ned mot 12-årsalderen ruser seg. Er ikke dette nok for å få folk til å se at det er ikke jorda som vil gå under. Det er menneskeheten som går under, for vi bryter oss selv ned! De fleste av oss er allerede på vei til å dø innvendig, det er bare vår fysiske kropp som står igjen og vi er på god vei mot å drepe den og. Er jeg virkelig den eneste som ser dette? Er jeg alene om å si ifra at dette ikke er greit? Ikke engang dødsfall forårsaket av ''virkeligheten'' vekker oppmerksomheten til folk. Hos noen, men ikke mange. 1.000.000 av 7.309.391.043 kanskje? Jeg blir kvalm av å se hvor mange mennesker det kommer til verden hvert sekund, og vite at så mange av disse mest sannsynlig vil bli som resten. Vi kommer til å dø alle sammen om det ikke skjer en drastisk endring. Men hvor starter man? 

 

- A.N♦

Når en du står nærmest dør

Jeg følte det på meg den fredagen. Jeg følte meg tom, ikke til stede. De kom inn, satte seg ned og sa den ene setningen. De ordene jeg hadde forventet, men bedt til Gud, som jeg egentlig ikke tror på, om at jeg aldri noen gang skulle høre. Det var som om alle nervene slo seg på i full kraft på vei opp mot hjertet, hvor det avsluttet som et elektrosjokk i hjerterota. Det var som en bit av sjelen min ble revet ut uten forvarsel. Det en gang varme stuerommet ble fort fylt med kulde. En kulde som gikk gjennom hver minste del av kroppen min. Jeg forsvant fra virkeligheten. Den ble som stein. Jeg klarte ikke bevege meg, jeg gråt ikke, jeg tenkte ikke, jeg handlet ikke. Jeg ble satt på pause. Hva skulle jeg tenke? Hva skulle jeg gjøre? Han ble borte fortere enn du kan si "pang".


Jeg har alltid vært en person som føler alt VELDIG mye. Da jeg var 15 forsvant det med pappa, som også forsvant fra livet mitt. Det føltes ut som om følelsene mine ble satt på vent, og de ble bare mer og mer fjerne ettersom årene gikk. Jeg fikk ikke tak i de. De var utenfor min rekkevidde og jeg trodde jeg aldri skulle føle noe igjen. Jeg har kunne bli glad, være lei meg og gråte, bli sint og frustrert, men det var som om all den gleden og smerten aldri var meg som følte. Det var ikke meg. Og DEN følelsen var forferdelig. Jeg husker den gangen jeg mistet kontaktet med den beste venninnen min på den tiden, og jeg prøvde å kjenne etter smerten, kjenne etter frustrasjonen og sårbarheten. Men den var aldri der. Jeg visste jeg var lei meg, for jeg gråt jo, men jeg kjente det ikke inni meg. JEG gråt ikke. JEG var ikke lei meg. Det var bare kroppen min som responderte. Jeg følte meg tom for energi og den lille lykken jeg endelig hadde klart å finne det siste året var vasket bort som tegninger i sanden. Du kan se restene av de, men de forsvinner bare mer og mer...

 

Men nå...Det var som når du sovner. Sakte, så alt på en gang. Tårene rant som en vridd, mørk sky og lungene ville ikke fylles med luften jeg gispet etter. Jeg fikk ikke puste. Jeg mistet kontrollen over kroppen min. Det føltes ut som om alle sårene jeg hadde satt hardbarka plastre med full beskyttelse på, ble revet av som om plasten aldri ble tatt av. Det var så vondt.. Samtidig ble jeg overveldet over at jeg faktisk kunne kjenne smerte, kjenne frustrasjonen, sårbarheten og sinnet. Det var vondt, men godt.

 

- A.N♥

Santorini/Mykonos

Santorini og Mykonos er en av de vakreste stedene jeg noensinne har vært. Det er som om de har satt opp greenscreen som illustrererer en helt uvirkelig utsikt. Man kan se til det uendelige. Og bildene jeg tok med mobilen min, var som om jeg hadde tatt de med et speilreflekskamera. Lyset og fargene er helt sinnsykt klare!







- A.N ♥

Mitt andre "første" innlegg

Hei! 

Jeg har tidligere hatt en reiseblogg som jeg slettet for 3 år siden, fordi jeg ikke hadde noe særlig inspirasjon. Men nå er jeg klar for å starte på nytt. Både med bloggen og med deler av livet mitt. Denne siden blir som en dagbok med innlegg om mine tanker om livet og hverdagen.

 





- A.N ♥

Les mer i arkivet » Januar 2015 » Desember 2014


Jeg heter Anna og er 20 år. Her skriver jeg om mine tanker og hverdag som en ung jente; i en forskrudd verden.

For kontakt:
annasofienylund@hotmail.com













gratisdesign av Tonjemt



hits